Jeg gruer meg til hver natt

Hver natt er et mareritt. En endeløs periode med smerter. Ingen andre er våkne, bare meg. Jeg er helt alene. Øynene vil sove, men kroppen lar meg ikke. Jeg blir mer og mer sliten for hver dag som går, mens bunken med bøker til eksamen venter på meg. Lysten på å ta opp en av disse er så fjern, ja faktisk ikke tilstedeværende i det hele tatt. Men frykten for å ikke stå kommer sterkere på for hver dag som går. 

Et lite håp!

Etter blogginnlegget mitt om smertene har jeg fått utrolig mange herlige tilbakemeldinger med råd og gode ønsker. Jeg setter så utrolig stor pris på det. Håpet kom da en lege ringte Dimitrij for å hjelpe til. Han gav meg håp da han forstod, og da han sa at jeg måtte få hjelp. Med noen gode råd, fikk jeg tak i fastlege som endelig tok meg på alvor. Nå har jeg fått fast kontakt med sykehuset, og et smertelindrende eksperiment er i vente. Sammen med en fødelege og en nevrolog skal vi teste ut noen smertestiller og se om dette kan gi slipp på smertene. Får jeg endelig sove? Vil smertene gå over slik at jeg kan leve som et menneske igjen, og ikke en zombie. Time will tell. 

Igår fikk jeg også et herlig besøk fra gamle kjente, Marit og Jens Hillbom som er blitt Blue Diamond i Nu Skin, som er en fantatsisk oppnåelse. De var så snille og gav meg produkter som kan hjelpe til med å lindre smertene. I tillegg til det  fikk jeg også en antioksidantdrikk som man skal ta en shot av hver dag siden immunforsvaret mitt er så nede og jeg er blitt hardt forkjølet. Jeg vet ikke om dette vil hjelpe med smertelindringen enda, men uansett har jeg ikke ord for hvor takknemmelig jeg er. Dette er virkelig gode mennesker som ønsker andre godt! Her er ett lite bilde av produktene:) 




Den forferdelige sannheten

uke 25




Jeg har prøvd å latt være å skrive om det, for at folk ikke skal tenke at dette er en syteblogg. Men nå er det på tide at dere vet hvordan jeg faktisk har det, som også er grunnen til at det har blitt veldig lite blogging i det siste. Når andre spør "Hvordan går det med deg, og hvordan er graviditeten?" har jeg lyst til å smile fra øre til øre og si "Vet du hva? Det har vært en drøm å bære frem dette barnet, og jeg gleder meg til neste gang". Men det er ikke slik situasjonen er. 

Da jeg ble gravid trodde jeg aldri at jeg kom til å ha et svangerskap fullt av smerte og ubehag. Jeg var så heldig som slapp den ille morgenkvalmen de første månedene, og gledet meg til tiden fremover som gravid. 

Det å være gravid skal være en fantastisk periode av livet, hvor man skal kose seg med forberedelser og nyte tiden. De fleste gravide kvinner har ubehag gjennom svangerskapet, men dette er man klar over og plagene overdøves av tanken på premien som kommer etter de de lange månedene. For meg ble det ikke sånn, og gleden over at lille prinsessa vår skal komme har dessverre ikke gjort plagene mindre.

Det hele begynte for for en stund siden da jeg og Dimitrij var og shoppet på Oslo City. Plutselig kjente jeg at følelsen i høyre lår ble kraftig redusert, og følelsen kunne minnes om at låret sov. Det å beskrive det som at en kroppsdel hadde sovnet er en mild versjon av det hele, for dette var mye verre. Jeg ble ganske engstelig og fikk faktisk litt panikk da det ikke gikk over. Etter mye knebøy og panikkøvelser i håp om at denne rare følelsen skulle gå over gikk det ca. 20 min. før det roet seg. Heldigvis gikk det over, og jeg pustet lettet ut. Men senere samme dag kom det tilbake. Jeg ringte legevakten med det samme, siden det var på kvelden, og de kunne bekrefte at dette ikke var noe farlig. 

Da det samme skjedde dagen etter ble jeg redd, og ringte ned igjen. Dette kunne jo kanskje være blodpropp av noe slag, eller kanskje noe mye mye verre? Men da var det fastlegen jeg skulle henvende meg til, så det var det jeg gjorde. Etter et par ganger hos fastlegen med beskjeden om at dette ikke var noe særlig å gjøre med, og at det var pga. graviditeten som "alt" er når man er gravid, mistet jeg håpet. Men så ble det bare verre. Lammelsessfølelsen som før bare hadde kommet i bølger hadde nå blitt permanent, og oppå det hele hadde det begynt å stikke i benet som ilende nåler. Heldigvis kom smertene bare som stikk, og varte ikke lenge. Jeg hadde forsonet meg med at dette var noe jeg måtte overlevere de neste månedene. Men så ble smertene så ille at jeg ikke klarte å sove på natten, jeg prøvde lenge.. men bestemte meg etter 6 timer med smerter at det var på tide å ringe legevakten igjen. Så, jeg dro ned dit kl. 04.30 på morgenen. Uten prioritering med gul ventelapp satt jeg i nærmere 6 og en halv time på venterommet, uten søvn med masse smerter. Da jeg endelig kom inn var konklusjonen kortfattet etter 2 minutter "Du har fått en nerve i klem pga. graviditenen, og det er ingenting du kan få gjort". Jeg kjente tårene trille nedover kinnet mitt. Ikke fordi smertene var blitt verre nå, men fordi jeg følte meg så liten. Følte meg lite prioritert, lite respektert, lite forstått og ikke minst veldig skuffet over at det ikke var noe man kunne gjøre med det. 

Dette var ikke siste gang jeg skulle oppholde meg på legevakten av samme årsak. De neste gangene var jeg prioritert, og måtte bare vente 5 timer!!! :D Prioritert ja! Jeg hørte summing i venterommet med folk som sa "til prioritet å være er 7 timer lenge å vente". Vi satt bortimot 20 stk. på venterommet, som alle var prioritert. Da kjente jeg at latteren tok tak i meg, og en deja vu følelse av Ryan Air strømmet gjennom kroppen min. Alle de gangene jeg har sittet på flyplassen som eneste som ikke var prioritert. Hver gang hadde jeg ristet på hodet og sett på nekene som gang etter gang kjøpte seg en ekstra prioritering for 100kr for å føle seg viktigere, men som allikevel stod bakerst i køen sammen med meg og som fikk like bra plasser som resten av dem.

Etter å ha vært på legevakten noen ganger med smerter som bare ble verre og verre sa jeg til slutt til en av legene "Jeg går ikke ut herrifra før du finner ut nøyaktig hva det er, og henviser meg til en person som kan gjøre smertene mine bedre". Jeg så at hele henne ble rød av sinne, for jobben deres er å se om noe er akutt, sende dem hjem eller eventuelt videre til sykehus. Jeg kunne lese av ansiktsuttrykket hennes at hun ikke ante hva som feilte meg, og at det hun mest hadde lyst til var å sende problemet bort, ut døren for å kunne drikke kaffen sin i fred og ro. Men smertene mine var så voldsomme at det å bare bli sendt hjem for hundrede gang var et uaktuelt scenario. Hun skrev ut noen papirerer med henvisning til nevrolog, og så "imorgen må du ringe disse og høre om de kan ta deg inn til undersøkelse. Jeg tviler på at nevrologen på sykehuset kan, men du kan prøve disse". Dagen etter ringte jeg sykehuset for å få tak i nevrologen legen hadde snakket med dagen før, der fikk jeg bekreftet at hun ikke hadde sendt inn henvisningen de trengte for å ta meg inn, og jeg måtte derfor tilbake til legevakten for å få en direktehenvisning. Tanken på å sitte på det grusomme venterommet i 5 timer til gjorde meg kvalm. Så jeg ringte alle de 10 nevrologene hun hadde oppgitt på et ark. Sinne mitt ble bare større og større da jeg oppdaget at hun hadde henvist meg til helt randomme nevrologer uten å i det hele tatt sjekke om de hadde lår som område. Vel, det endte opp med at jeg måtte tilbake til legevakten og gjennom samme prosedyre som vanlig. Denne gangen fikk jeg tilskrevet en recept på smertestiller som senere skulle vise seg å være altfor sterke, og som kunne skade barnet mitt. En ting skal dere være sikre på; skulle det (bank i bordet) skje noe med lille jenta mi, så er legevakten første som blir saksøkt med alle ressurser! En jordmor sa til og med til meg at hun som har skrevet ut disse mister sin lisens om noe skulle skjedd. 

Jeg fikk heldigvis henvisning til nevrolog på sykehuset, og fikk time noen dager etter. Der fikk jeg beskjeden jeg har fått overalt ellers "Du har fått en nerve i klem pga. graviditeten, og det er overhodet ingenting å gjøre noe med". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått den beskjeden nå, og hvor mange ganger jeg har grått av frustrasjon. Jeg har eksamen om drøye 4 uker, jeg har ikke fått ordentlig søvn på kanskje 3 uker. Smertene har forverret seg, og er nå konstante gjennom natten og vedvarer store deler av dagen. Jeg er utslitt og immunforsvare mitt er ødelagt, så oppå det hele har jeg blitt kraftig forkjølet. Jeg sier bare lykke til med eksamenslesning til meg selv, og prøver å le, men gråter i stedet. Vi har nå brukt mange tusen på kiropraktor og naprapat (som er privat, og dekker derfor ikke svangerskapsrelaterte problemer) og smertene blir bare verre og verre. "Bare 15 uker igjen nå Heidi, dette klarer du",  sier Dimitrij med en sår stemme av at han ikke kan gjøre noe for å hjelpe meg. Støtten hans hjelper meg å overleve, men ingen støtte i verden kan fjerne disse smertene. 

Jeg er så fryktelig lei meg over at jeg ikke kan glede meg over at jeg er gravid, eller senere fortelle gravide venninner at det å være gravid er noe av det mest fantastiske de kan oppleve, og at de bør nyte hvert sekund. For jeg vil bare ha hele dette marerittet overtsått! 

 

Gratulerer med konfirmasjonen, Victoria!

På lørdag hadde min nydelige søster Victoria konfirmasjon. Jeg må si jeg var en stolt søster da hun stod på scenen. Hun var uten tvil den vakreste av dem alle. Iført en lang prinsessekjole var det som se på en film da hun krysset det opphevede gulvet. Kjolen blafret, og hennes nydelige krøllete hår glinset i lyset. Fra å ha sett henne vokse opp som en liten tulle, til nå å ha blitt en voksen kvinne er helt utrolig! Jeg er utrolig stolt av deg, og fryktelig fryktelig glad i deg min skjønne skatt ♥

Her er noen av bildene fra helgen:

Slik så lokalet ut. Vi hadde pyntet det med farger som skulle passe med kjolen til prinsessen vår! 

 

Mamma som holder tale for konfirmanten :) 



 

Konfirmanten har fått en?. paraply!!!:D (En liten tullegave fra Onkel, etter en tale om paraplyer)

 

Konfirmanten sammen med en god venn :)

 

Bella må jo også pynte seg til fest!:D 

 

Victoria sammen med pappa :) Ser likheten, for å si det sånn:D 




21, Oslo

1st runner up in Miss Universe Norway

Kategorier

Arkiv

Design

  • Designet mitt er laget av Ragnhild Buller. Klikk på bildet for å komme til bloggen hennes.
hits