Hyttetur med jentene:)











































Sofienbergparken

Etter å ha øvd til teoritentamen (ja, jeg og Nora har fremdeles ikke lappen), tok vi oss en tur til Sofienbergparken for å lufte hundene. Dette er Bellas og Mios første vinter, så snø har vært veldig spennende for dem. Er de ikke fine når de løper i snøen?:)




 

Litt monkeybusiness fra Bella og Mio sin side:D

 

Baller i pelsen. Det ble noen minutter tinings på badet da vi kom hjem:)

 

 


 

#Throwback

Bella ble forresten 1 år den 20. januar. Husker da jeg fikk henne som det skulle vært i går<3




"Du er ikke verdt en dritt!!"

Når jeg skriver dette blogginnlegget er jeg ganske sikker på at jeg skriver på vegne av de fleste statister her i landet.

Statister i Norge blir ikke tatt vare på. Nå må jeg presisere at denne påstanden er basert på mine erfaringer. Ett unntak var "I kveld med Ylvis". Der var de veldig informative, hyggelige og imøtekommende og vi fikk mat og drikke og selvfølgelig betaling. Jeg vil veldig gjerne dele to opplevelser med dere, som ikke er så veldig hyggelige. Jeg liker å ta oppdrag som både er store og små, og en statistjobb er så liten at den nesten ikke er betydelig. Jeg tar ikke slike oppdrag for å "komme på tv", for da måtte jeg ha gjort noe helt annet. Men det er erfaringen og opplevelsene jeg er ute etter. Betalingen er heller ikke bra, og timene er lange.





Opplevelse nr.1: Jeg og Dimitrij ble spurt om å være statister i en reklamefilm for helsedirektoratet, betalingen var helt grei og siden det bare var i 3 timer var det ganske bra. På settet satt jeg i en taxi med en som har stått bak kameraet i mange reklamefilmer og kunne alt om dette. Jeg fikk klar beskjed av han om at jeg, som statist ikke var verdt en dritt. Jeg skulle holde helt kjeft, ikke stille spørsmål, og kun gjøre det jeg fikk beskjed om. Det han sa gjorde meg litt skremt, så jeg gjorde akkurat det. Da klokken var 20.00 og innspillingen for statistene var ferdig spurte de meg og Dimitrij om vi ville bli med videre for å få noen større roller, selvfølgelig uten ekstra betalt, men vi skulle være med til peppes, få i oss litt mat og være med på ett opptak til. Dette var på vinteren i fjor, og det var mange minusgrader ute. Vi hadde på oss "festklær" altså kort kjole, tynn kåpe og høyhelte sko. Dimi hadde dress, kåpe og pensko (kaldt!!). Skuespillerne skulle ta ett opptak ute i gaten hvor de syklet, og så skulle de plassere oss inn ett sted der. Vi måtte stå ute å vente i tilfelle de måtte ha oss på sett. Derfor ble vi stående, stille, ute i kulden, i flere timer. Heldigvis hadde de et partytelt med en varmeovn under et bord. Jeg satte meg der for å varme mine stivnede tær for å klare å fortsette, men da fikk jeg streng beskjed om at der var det nødt til å være ledig plass tilfelle skuespillerne trengte å varme seg, så der kunne ikke jeg sitte. Jeg var så sliten å kald at jeg bare hadde lyst til å gråte. Og den respektløse holdningen de alle hadde overfor oss som "bare var statister" var kvalmende. Vi var virkelig ikke verdt noe. Og jeg skjønte hva han mente, han jeg satt i taxien med. Dimi holdt rundt meg for å gi meg varme, mens han strøk armene mine og sa "de skal snart bruke oss Heidi, bare vent litt så skal vi bli brukt til noe, så får vi dratt hjem". Flere timer hadde gått, jeg kjente ikke lenger tærne mine. Da klokken passerte midnatt fikk vi beskjed om at de ikke trengte oss og at vi måtte fikse oss skyss hjem selv fra Skøyen. Alt av trafikaltrafikk hadde stoppet å gå, og eneste alternative var taxi. Da var det heldigvis en snill dame som sa hun kunne kjøre oss hjem. Da jeg kom inn døren hjemme falt jeg sammen på gulvet, jeg hulket i over en time. Jeg var så knust. Jeg har aldri blitt behandlet på den måten i hele mitt liv. Blikkene de gav oss under innspillingen som at vi ikke var verdt en dritt, måten de snakket til oss på, at de "skulle bruke oss, og at vi måtte stå ute, klare til enhver tid i tilfelle de skulle bruke oss", også ble vi sendt hjem etter mange timer. Jeg var bare nedbrutt av hele situasjonen, sliten, kald og skuffet gikk jeg til sengs.

 


 

Opplevelse nr.2: Her om dagen skulle jeg og en vennine av meg være statister i musikkvideoen til Alexandra Joner. Alle hadde fått beskjed om at det startet 16.00, så vi bestemte oss for å møte opp 15.30 for å kunne sminke oss ferdig. Jeg var fullt klar over at slike ting tar tid, og at det fort oppstår forsinkelser. Dermed regnet jeg ikke med å være hjemme før 22.00.

Kl. 16.00 fikk vi beskjed om at vi ikke skulle ta på oss kjolene før 16.30 og at det mest sannsynligvis startet rett etter det. Jeg ble glad for å få en halvtime ekstra å sminke meg på. Men da klokken nærmet seg 17.45 og vi enda ikke hadde fått noen videre beskjed om hva som var oss i vente, begynte jeg å kjenne meg sliten og irritert. To timer hadde vi vært der nå, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre som statister, vi visste ikke hvor lenge vi skulle holdet på, vi fikk ikke betalt, vi fikk ikke mat og drikke og vi ante ikke når vi skulle starte. Med en brødskive i magen som jeg hadde fått i meg på morgenen begynte jeg å bli sulten, og for å strø salt i såret kom den samme damen som sa vi skulle starte rett etter vi hadde fått på oss kjolene inn døren med et pizzastykke i hånden og informerte om at det ble forsinkelser fordi skuespillerne og de som jobbet der var nede og spiste. Jeg har faktisk aldri vært på et oppdrag hvor jeg ikke har fått betalt, og hvertfall ikke opplevd å ikke få mat og drikke. Det minste man kan forvente seg er et lite bord med noe frukt/kjeks eller vann/kaffe. Da klokken var passert 18.15 gikk jeg bort til Rolf Ørjan som stod for filmingen for å høre når det startet. Jeg prøvde å informere om at vi hadde ventet i godt over tre timer, og at vi var blitt veldig slitne av å ikke ha spist på flere timer. Svaret jeg fikk var snart. Ingenting annet.

Jeg har stor respekt for at slike ting tar tid. Og det at vi ikke fikk betalt kan jeg ikke klage på siden vi aldri fikk noe beskjed om betaling. Men slik business-folk ville sagt "time is money", og når så mange stiller opp ubetalt i så mange timer er det minste man kunne forventet seg å få klare beskjeder om hva som skjer.

Når det skal sies så koste vi oss når det først var i gang. Og Alexandra Joner var en super herlig jente med masse energi. Så det var ikke det det stod på. Men jeg skulle virkelig ønske at det var en person som hadde ansvaret for oss, som tok vare på oss og gav oss beskjeder underveis. Husk: Statister er også mennekser!


Selfie fra musikkvideoinspillingen (Da det hadde begynt, og vi var i litt bedre humør)

Flere bilder fra julen 2014

 

Her er hele søskenflokken samlet på ett sted i kronologisk rekkefølge fra vestre:D

 

Fire generasjoner; Mormor, Oldemor med Olivia i hendene og Mamma:)



 

Mamma, Olivia og Oldefar<3 (og onkel Kimo i hjørnet til venstre)




Olivias første jul




Julaften i år var helt fantastisk. Alle i familien min var samlet hos mormor og bestefar, noe jeg anser som en perfekt jul som ingen kan slå. Det var ekstra spesielt i år siden det var Olivias første jul. Selvom vi ikke ønsket oss gaver i år (fjor), var gavebunken ganske så stor på slutten av kvelden. Det er jo kjempe koselig at Olivia fikk så mange gaver fra familien som hun kan ha i mange år og se tilbake på. Ingenting er som "første gang".

 


 

Her er hjertetante Tina (min kusine) sammen med Olivia ♥ etter vi hadde kledd av henne kjolen siden det ble litt varmt.

 

Tante Sarah med Olivia<3





21, Oslo

1st runner up in Miss Universe Norway

Kategorier

Arkiv

Design

  • Designet mitt er laget av Ragnhild Buller. Klikk på bildet for å komme til bloggen hennes.
hits