Fotoshoot av finalekjolen min

 


 

Rart hvordan gjenstander, bilder og mennesker kan gi deg minner om gamle hendelser. Til og med en lukt eller en sang kan få deg tilbake i tid. I dette tilfelle gjelder det finalekjolen min.

I dag skulle vi ta en fotografering for firmaet Emperia i kjolen som designeren Niyan Omer designet til meg under den norske Miss Universe finalen. Der hang kjolen, på en svart henger i en hvit kjolepose langs døren. Jeg gikk bort til den, åpnet opp posen og tok på stoffet. Det er den merkeligste følelsen. Akkurat som å være i en film hvor du ser flashbacks i små snutter. I den kjolen lå det så mye arbeid, så mange følelser, forventninger og forhåpninger. Det var denne kjolen jeg skulle bære når vinneren ble ropt opp. Den skulle bære meg fram til seier. Jeg fikk ikke en første plass, men en fortjent andre plass. Men denne kjolen gir meg ikke bare minner om den store dagen, men alle forberedelsene. Vel, dagen er over og jeg sitter igjen med mange flotte minner. Minner som gir meg tårer av både skuffelser og gleder jeg alltid kommer til å ha med meg. 

I dag ble jeg sminket av søte Maritha Holmsen, som også ordnet håret. Det ble fikset på AquaNovo i Gjøvik. Det var en spennede dag med ett litt annerledes location hvor vi fikk låne den flotte interiørbutikken Kiil som både gjorde lysettingen og stemningen helt utrolig! Jeg gleder meg til å se bildene som kommer ut av det. Men er sikker på det blir flott! 

 

MUA Maritha Holmsen. Etter en lang dag måtte vi få i oss litt Sushi, som er min favorittmat. 




Lev et spontant liv!

Siden jeg har fri fra skolen på torsdager og fredager, var planen å være i sengen til jeg ikke orket det mer og deretter dra å trene. Men jeg fikk en plutselig melding av Edmond Yang, en fotograf som driver firmaet Yangmedia. Han hadde mistet både modell og MUA, men hadde holdt av studioet for i dag. Hvorfor kaste bort en shoot dag når man kan få litt kule bilder. Så jeg spratt opp av sengen, ordnet hår og make-up selv, siden ingen av mine MUA´r eller hårstylister kunne på så kort varsel, og slang på meg klær så fort jeg kunne. Det å finne ut av hva slags shoot man vil ha, emne, klær, hår, sminke osv. er vanskelig å finne ut av på to sekunder. Men vi bare prøvde oss fram. Som alltid blir det en morsom shoot når man er på sett med Edmond.

Her er noen tullebilder vi tok:

 


 

 

Sneakpeek fra shooten




Hvem knivstikker seg selv?

 

IT´S KIND OF A FUNNY STORY

For ca. 2 år og 2 måneder siden kom jeg hjem fra noen venner litt sent på kvelden. Jeg tror klokka var rundt 00.30 på det tidspunktet. Jeg bodde fremdeles hjemme hos pappa, og som vanlig kom jeg hjem til at han satt og så på tv.

Jeg husker faktisk denne dagen som om det skulle vært i går. Både jeg og pappa tuller mye, men nå tullet han på en provoserende måte. Så jeg tuslet inn på kjøkkenet, hentet en stor kjøttkniv og skulle tulle tilbake på en ikke så fin måte (noe jeg angrer på i dag). Avstanden mellom oss var så stor at jeg aldri hadde kommet til å skade han, for det var ikke hensikten heller. Jeg stod i bokseposisjon, venstre fot frem, høyre fot lenger bak, med armene foran meg. Jeg gjentar dette var bare for å tulle, og pappa hadde et smil om munnen så ingenting var seriøst.

Kniven var i min høyre arm. Jeg tok armen forsiktig bakover for så å bruke alle mine krefter for å få den fram (kan minnes om en uppercut i boksing, bare at den går fra å være helt bak til å gå fram, istedet for å være foran og gå oppover). Problemet var bare at da jeg forventet å se kniven foran meg i min høyre arm, som er en naturlig hendelse når du sier til kroppen din at den skal gjøre en slik bevegelse, så så jeg verken armen eller kniven foran meg. Jeg hadde kjørt kniven 10 cm inn i låret mitt (langs huden vel og merke), en kniv som var ca 20 cm lang utenom skaftet og 5 cm bred på det bredeste. Min første reaksjon var å le. Jeg lo mens jeg snudde meg bort fra pappa. Pappa skjønte ingen ting og så helt forskrekket ut. Nå var latteren min gått fra vanlig til hysterisk latter. Jeg kunne se i øynene til pappa at han var forvirret, jeg tror ikke han riktig forstod hva som hadde skjedd før jeg skrek ut i latter " pappa, jeg har kvnivstukket meg selv, jeg har seriøst knivstukket meg selv". Dette sa jeg mens kniven fremdeles var langt inni benet mitt. Min høyre arm holdt fremdeles i skaftet på knven, mens min venstre arm prøvde å dekke til at kniven gikk inn i benet mitt. 

Nå våknet pappa! Han løp bort til meg, tok begge hendene på hodet sitt, så seg rundt, fikk tårer i øynene, så på meg og deretter bort igjen. Han kom i en sånn panikksitasjon hvor kroppen hans frøs, og ordene stokket seg i munnen. Jeg sa at det gikk helt fint for å roe han ned, videre tok jeg kniven forsiktig ut, mens jeg prøvde å stoppe såret fra å blø ved å holde hardt oppå det med min venstre arm. Jeg satte meg så ned på gulvet, og pappa hjalp meg med å ta av meg de trange buksene mine, mens jeg konsentrerte meg om å holde på såret. Da buksen var nede på knærne og jeg fikk se såret braste jeg ut i gråt! Jeg måtte holde begge hendene mine på hver side av såret og presse det sammen, for jeg var liveredd for at det skulle spjære, for det så sånn ut.

Nå var det om å gjøre å få meg til sykehuset. Pappa hadde ikke bil, så jeg ringte Dimitrij og han kom med en gang. Vi satte oss i bilen og kjørte av gårde. Klokken var passert 02.00. Det eneste han tenkte på nå var å få meg så fort som mulig til sykehuset, men det skulle visst ikke være så lett. I rundtkjøringen stod det nemlig gjemt en politibil, så ikke før vi hadde kjørt 20 meter til kom sirenene på. Dimitrij løp ut av bilen, prøvde å forklare at hans kjæreste hadde klart å knivstikke seg selv, og at han nå var på vei til sykehuset. Dette måtte de sjekke ut, og åpnet døren hvor jeg satt. Jeg smilte høflig og sa det samme som Dimitrij. Men dette trodde de ikke noe på. Vi fikk politieskorte fram til sykehuset, men der måtte de ta avhør av han. Heldigvis klarte de å tro på det etter en stund, så da kjørte de videre. 

 

Lesson learned "Aldri lek med kniver" 

Den dag i dag er jeg redd for å bare plukke opp en kniv, så det har virkelig satt sine spor. 




En trist kjærlighetshistorie




Om du ikke har tid til å lese denne historen nå, vent til du kommer hjem og setter deg. Denne historien fikk tårene til å trille på meg, og er noe man virkelig kan lære av.

 

When I got home that night my wife served dinner, I held her hand and said, I?ve got something to tell you. She sat down and ate quietly. Again I observed the hurt in her eyes.

Suddenly I didn?t know how to open my mouth. But I had to let her know what I was thinking about divorce. I raised the topic calmly. She didn?t seem to be annoyed by my words, instead she asked me softly, why?

I avoided her question. This made her angry. She threw away the chopsticks and shouted at me, you are not a man! That night, we didn?t talk to each other. She was weeping. I knew she wanted to find out what had happened to our marriage. But I could hardly give her a satisfactory answer; she had lost my heart to Jane. I didn?t love her anymore. I just pitied her!

With a deep sense of guilt, I drafted a divorce agreement which stated that she could own our house, our car, and 30% stake of my company. She glanced at it and then tore it into pieces. The woman who had spent ten years of her life with me had become a stranger. I felt sorry for her wasted time, resources and energy but I could not take back what I had said for I loved Jane so dearly. Finally she cried loudly in front of me, which was what I had expected to see. To me her cry was actually a kind of release. The idea of divorce which had obsessed me for several weeks seemed to be firmer and clearer now.

The next day, I came back home very late and found her writing something at the table. I didn?t have supper but went straight to sleep and fell asleep very fast because I was tired after an eventful day with Jane. When I woke up, she was still there at the table writing. I just did not care so I turned over and was asleep again.

In the morning she presented her divorce conditions: she didn?t want anything from me, but needed a month?s notice before the divorce. She requested that in that one month we both struggle to live as normal a life as possible. Her reasons were simple: our son had his exams in a month?s time and she didn?t want to disrupt him with our broken marriage.

This was agreeable to me. But she had something more, she asked me to recall how I had carried her into out bridal room on our wedding day. She requested that every day for the month?s duration I carry her out of our bedroom to the front door ever morning. I thought she was going crazy. Just to make our last days together bearable I accepted her odd request.

I told Jane about my wife?s divorce conditions. . She laughed loudly and thought it was absurd. No matter what tricks she applies, she has to face the divorce, she said scornfully.

My wife and I hadn?t had any body contact since my divorce intention was explicitly expressed. So when I carried her out on the first day, we both appeared clumsy. Our son clapped behind us, daddy is holding mommy in his arms. His words brought me a sense of pain. From the bedroom to the sitting room, then to the door, I walked over ten meters with her in my arms. She closed her eyes and said softly; don?t tell our son about the divorce. I nodded, feeling somewhat upset. I put her down outside the door. She went to wait for the bus to work. I drove alone to the office.

On the second day, both of us acted much more easily. She leaned on my chest. I could smell the fragrance of her blouse. I realized that I hadn?t looked at this woman carefully for a long time. I realized she was not young any more. There were fine wrinkles on her face, her hair was graying! Our marriage had taken its toll on her. For a minute I wondered what I had done to her.

On the fourth day, when I lifted her up, I felt a sense of intimacy returning. This was the woman who had given ten years of her life to me. On the fifth and sixth day, I realized that our sense of intimacy was growing again. I didn?t tell Jane about this. It became easier to carry her as the month slipped by. Perhaps the everyday workout made me stronger.

She was choosing what to wear one morning. She tried on quite a few dresses but could not find a suitable one. Then she sighed, all my dresses have grown bigger. I suddenly realized that she had grown so thin, that was the reason why I could carry her more easily.

Suddenly it hit me? she had buried so much pain and bitterness in her heart. Subconsciously I reached out and touched her head.

Our son came in at the moment and said, Dad, it?s time to carry mom out. To him, seeing his father carrying his mother out had become an essential part of his life. My wife gestured to our son to come closer and hugged him tightly. I turned my face away because I was afraid I might change my mind at this last minute. I then held her in my arms, walking from the bedroom, through the sitting room, to the hallway. Her hand surrounded my neck softly and naturally. I held her body tightly; it was just like our wedding day.

But her much lighter weight made me sad. On the last day, when I held her in my arms I could hardly move a step. Our son had gone to school. I held her tightly and said, I hadn?t noticed that our life lacked intimacy. I drove to office?. jumped out of the car swiftly without locking the door. I was afraid any delay would make me change my mind?I walked upstairs. Jane opened the door and I said to her, Sorry, Jane, I do not want the divorce anymore.

She looked at me, astonished, and then touched my forehead. Do you have a fever? She said. I moved her hand off my head. Sorry, Jane, I said, I won?t divorce. My marriage life was boring probably because she and I didn?t value the details of our lives, not because we didn?t love each other anymore. Now I realize that since I carried her into my home on our wedding day I am supposed to hold her until death do us apart. Jane seemed to suddenly wake up. She gave me a loud slap and then slammed the door and burst into tears. I walked downstairs and drove away. At the floral shop on the way, I ordered a bouquet of flowers for my wife. The salesgirl asked me what to write on the card. I smiled and wrote, I?ll carry you out every morning until death do us apart.

That evening I arrived home, flowers in my hands, a smile on my face, I run up stairs, only to find my wife in the bed ? dead. My wife had been fighting CANCER for months and I was so busy with Jane to even notice. She knew that she would die soon and she wanted to save me from the whatever negative reaction from our son, in case we push through with the divorce.? At least, in the eyes of our son?- I?m a loving husband?.

Nye vinterstøvler!

Når sant skal sies, har jeg ikke hatt ordentlige vintersko på lenge. Slitte, stygge Ugg´s som jeg ikke har behandlet skikkelig er det jeg har prioritert overfor andre sko, fordi de har varmet føttene. 

Nå har jeg siklet på disse vinterstøvlene i en god stund, og endelig fikk jeg kommet meg til butikken for å kjøpe de. Det er kanskje ikke det fineste alternative av sko, men hvilke vinterstøvler er det som egentig er så lekre? Vel, disse er i det minste av god kvalitet og holder varmen på føttene (hater virkelig det ordet). Jeg synes også de er mye finere enn de vanlige Ugg´sene folk går rundt med, inkludert meg. 

 

LITE TIPS:

Jeg syns det er så merkelig hvordan man gir tips til andre, men ikke følger det selv. Dette gjelder generelt de fleste yrker. For å snakke for meg selv, først og fremst, så jobbet jeg i en merkebutikk hvor vi solgte Ugg. Som de fleste selgere gav jeg bort råd om å impregnere støvlene minst tre ganger før bruk. Men jeg selv tok ikke imot mitt eget råd, for jeg var alltid på farten og fikk ikke tid til det. Vel, jeg angrer nå. Litt tid til overs har man alltid. Det er bedre å bare bestemme seg for å gjøre det, enn at de skal ende opp som disse stakkarslige støvlene. Nå er det vann på de vel og merke, men saltet hat gått inn i skinnet, og de har blitt skrukkete og fæle. 






A trip down memory lane!

Denne sangen minner meg så sinnsykt om en biltur vi hadde i Mexico. Jeg sov, men våknet fordi jeg syntes sangen var så fin. Så jeg syns dere skal høre på den mens dere leser resten av blogginnlegget!:) 

 

Jeg savner Mexico allerede. Så mange flotte opplevelser, så mange inntrykk og lærdom og ikke minst så mange gode minner! Og jeg kan stolt si at jeg gleder meg til dere får se hvor kule treningsklær Babalu har, og jeg håper dere får lyst på noen sett etter dere har sett bildene og den nye websiden som kommer opp i midten av februar. 

 

PÅ ORDENTLIG MEXICANSK RESTEURANT 



 

 

LET THE WORK BEGIN!

Nevnte jeg at vi kanskje blir modeller for et av verdens største golfresorts - Maya Koba ?



I look like an idiot, but girls just wanna have fun! 

 

ANOTHER DAY, ANOTHER SHOOT! 





Flinke make-up artisten vår Ida Helene Almås. Om du trenger en make-up artist så kan du gå inn HER for kontakt med henne.


 

A TRIP DOWN MEMORY LANE! 



When u eat like a model, u can act like a model!



But, when it´s the last day, u can eat like a humen being. 



Mexico - Noen "behind the scenes" bilder




Mexico - utenom fotografering

Det har dessverre blitt litt lite blogging her nede i forhold til hva jeg kunne ønske. Dette fordi vi har fulle dager hvor vi er mye ute uten nett. Men når sant skal sies er vel det bedre enn å sitte på et hotellrom å blogge hele dagen. Vi har fått opplevd så utrolig mye spennende allerede, men det skal jeg fortelle dere om senere. 

Hotellet her er helt utrolig! Men for meg er servicen nesten bedre enn utseende, og det har jeg virkelig fått mye av her. Snille barmhjertige mennesker som vet hvordan man yter service. Ikke nok med det, men jeg syns også hotellfrokosten er til å skryte av, og der bør Norge bedre seg stort! 

 

 

TRENING ER OGSÅ BLITT EN DEL AV VÅR HVERDAG HER NEDE! ( eller er dette egentlig sant?) 

Den første dagen hadde vi fri, så da var det masse tid til trening og stranden. Vi trente to ganger, men det har ikke blitt en hverdagssak. Vi har gjort så mye disse dagene, at jeg er helt utslitt når vi kommer til hotellet, og alt jeg kan tenke på er boblebadet på treningssenteret, og ikke treningssenteret i seg selv. 

 

MIDDAG PÅ HOTELLET 

Første kvelden hadde vi også middag på hotellet, da vi fikk smakt på litt typisk mexikansk mat. 

 

Mexico - The room

Da vi kom fram til hotellet fikk vi tildelt  4 rom som skulle deles på 8 personer. Hvert rom hadde 50 kvm med to store dommeltsenger i, og en svær balkong med utsikt utover det flotte krystallblå havet. Jeg og Evelina ble roomies, noe jeg stortrives med:) Sjekk ut hvordan rommene våre ser ut: 






Mexico - reisen

På søndag var det dags for avreisen til Mexico. Vi måtte stå opp grytidlig på morgenen for å rekke flyet som skulle gå 06.40. Tidlig stod jeg opp etter en time med søvn. Jeg er som regel sånn at jeg ikke klarer å sove før avreise hvis flyet går på natten, for det er så mange ting man skal huske på og så mange tanker så flyr i hodet på én. Mexico av alle ting! Det er et sted jeg aldri hadde vært før, som alltid har vært drømmen min å reise til. Men denne turen var ikke akkurat kort,  og flyet fra Oslo til Paris (hvor vi skulle mellomlande) var heller ikke så veldig stort og komfortabelt, med andre ord; ikke mye søvn å få. 


Evelina - Modell for Babalu Nordic og PT på Fresh Fitness. 

 

 

Da vi kom fram til Paris hadde både jeg og Kristine veldig vondt i nakken etter flysetene, og siden flyturen til Mexico var tre ganger så lang måtte vi kjøpe reiseputer. Men disse måtte vi ha i ordentlig stil:D 

Kristine - Modell for Babalu Nordic 

Jon Rune -  Fotograf for Babalu Nordic som blant annet har tatt bilder av Prada, Hugo Boss, L´òreal

og kjente fjes som Atle Pettersen, Russel Peters og Victoria Secret modellen Doutzen Kroes. 


Eirik - Fotograf assistent

Bildene er tatt fra oppholdet i Paris da vi måtte vente noen timer på neste fly. 

Modelloppdrag i Mexico fortjener nye vipper!

I natt drar jeg til Cancun som ligger i Mexico. Der skal jeg stå modell for Babalu Nordic som fører treningsklær, bikinier og undertøy. Vi skal bo på "The Westin Resort og Spa Cancun" som ligger rett ved stranden, et fantastisk hotell som har alt man kan ønske seg av fasiliteter. 



 

Første dagen vi kommer ned skal vi bare slappe av etter en lang reise. Men vi kommer til å oppleve mye mens vi er der nede. Vi skal ha noen dager med full produksjon, og andre dager med utflukter, strandliv og masse sol. Siden vi skal stå modeller der nede er det viktig med ordentlige vipper, så jeg fikk en liten refill på fredag kveld. Så tusen takk til herlige Ursula Tereping som stiller opp til enhver tid. 

 

 

Jeg har endelig fått meg et Nicon kamera, så det blir masse blogging om oppholdet der nede i de dagene som kommer. Følg med, så får dere oppleve modell-livet i Mexico!:D  

22, Oslo

1st runner up in Miss Universe Norway

Kategorier

Arkiv

Design

  • Designet mitt er laget av Ragnhild Buller. Klikk på bildet for å komme til bloggen hennes.
hits