Hvorfor kan ikke smerte måles i grad av handling?

Jeg går rundt i byen. Kanskje i et annet land til og med. Plutselig ser jeg en jeg kjenner, helt tilfeldig. Jeg tenker "Gud, for en liten verden vi lever i"- en frase vi alle har vært borti fra tid til annen. I Oslo er alle koblet til hverandre på ett eller annet vis, og det føles som at den store verden vi trodde vi levde i da vi var små, har krympet med tiden. Vi alle går rundt i vår egen lille boble. Og alle har en fortid. Men hvor bra er egentlig denne fortiden? Jeg er i en forsamling.. først den ene, så fler.. En etter en begynner de å dele sine livshistorier. Til en fremmede vil det være solskinnsdager, til nære vil det være deres mørke hemmeligheter og grusomme fortid. Alle har en fortid. Jeg sitter og ser utover forsamlingen, tenker.. hvorfor har alle det så vondt? Kanskje ikke akkurat nå, men fortiden er sår.

Jeg bærer på bortgjemt smerte jeg også. Men den er så fjern at jeg ikke vil dele. Ser den lysets dager, vil den bare åpne mine grodde sting. Det er best å bare la fortiden være gjemt. Hvertfall for nå. Der sårer den hvertfall ikke den som glemte. Mens jeg sitter å hører på ulike historier klarer jeg ikke slutte å tenke på at alle har det vondt, alle har noe å dele. Alt fra den vonde smerten av å grue seg til en eksamen de ikke er forberedt til, til å bli mishandlet hjemme. Handlingene er ulike, men smertene kan være like vonde å bære. Er det derfor vi deler? For å slippe å bære på smerten alene?





En gutt i et land der det er krig, opplever bomber, drap, tap og mange fler utenkelige hendelser. Men for han, er det den verden han lever i. For han finnes det ingen ting annet. Og den smerten han sitter inne med er en smerte han deler med tusener andre i hans samfunn. Alle vet hvordan han har det fordi de sitter på samme smerten. De har blitt vant med å leve i frykt og redsel. Han er sulten. Hver dag er en kamp om å overleve, og det lille han får i seg av næring er ikke nok. Han er redd for å dø, men håpet sitter fremdeles i han. Kanskje det en dag vil ta slutt, kanskje overlever han i dag. Men han kan ikke gjøre annet enn å ta en dag av gangen.

På den andre siden av jorden er det en annet barn som har smerte. En liten jente. Hun lever i en annen type krig. En krig om å se best ut. Hun sliter med selvbildet og spiseforstyrrelser. Hun lever i en verden hvor man skal være perfekt. Hver dag ser hun seg i speilet og ser en svær hval. Det er ikke det alle andre ser, men hun ser det. Hun er helt alene om dette. Det er hvertfall det hun tenker. For alle vennindene er er tynne. Hver gang hun skal spise får hun en klump i magen. Hun vil ikke, men hun må. Hun ser en pistol faren har i skuffen. Og vi vet hva hun tenker. Smerten hun bærer på er for vanskelig å sitte inne med. Hun vil dø. Kanskje ikke dø, dø. Men hun vil leve i en annens kropp. En som har den kroppen hun ønsker. Men det er ikke mulig. 

Sett fra utsiden ville man kanskje sagt at det uten tvil er gutten som har det verst. Det er han som har sterkere smerte. Men hva vet vi? Det går faktisk ikke an å måle sin egen smerte med en annens. For det er kun du som vet hvordan du har det. Andre kan ha det lignende. Relatere seg til deg. Men å måle smerte ut i fra handling er så og si umulig. Folk håndterer ting forskjellig. Vondt for meg, trenger ikke være vondt for deg. Vi mennesker har lett for å synes synd på oss selv, og tror hele verden handler om oss. Alt vi gjør i hverdagen kan virke så utrolig viktig, og hver minste detalje blir blåst opp til kjempe store ting. Men hvis vi zoomer ut enkeltindivdet, og ser jorden fra verdensrommet. Så ser vi ikke mennesket engang. Vi ser bare en planet som trenger å jobbe sammen i felleskap for å fungere. Så neste gang du møter en som vil dele sin smerte, ikke prøv å konkurrere med din egen smerte. Men prøv å forstå i stedenfor.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

21, Oslo

1st runner up in Miss Universe Norway

Kategorier

Arkiv

Design

  • Designet mitt er laget av Ragnhild Buller. Klikk på bildet for å komme til bloggen hennes.
hits