Jeg har byttet blogg!!

Hei alle sammen! For de av dere som ikke har fått det med seg, så har jeg byttet blogg til www.heidibekker.blogg.no dere kan klikke HER for å kobles direkte opp til min nye blogg. Håper vi sees der!:D 




Backstagebilder fra fotoshooten med Natalia Pipkina

I dag har vi vært på fotoshoot med Olivia, og da selvfølgelig hos vår faste fotograf Natalia Pipkina. Dette er tredje gang vi er på studiofotografering med lille O. Det blir gøy å se tilbake på bildene, og faktisk ha en serie med bilder i samme sjanger. Det er fordelen med å bruke én fotograf man er fornøyd med. Hver fotograf har sin unike måte å både ta bilder og redigere på. Derfor er jeg glad for at vi har funnet en vi er fornøyd med.


Jeg er virkelig stolt av Olivia! Under fotograferingen satt hun stille, smilte og poserte. Vi var der i ca. 2 timer, og hun var veldig tålmodig helt til slutten. Jeg tror også bildene blir utrolig fine. Og jeg gleder meg enormt til å se resultatet. Regner med at det blir et par veggbilder ut av denne seansen.

NATALIA PIPKINA er sååå flink med barn! Hver gang O ble urolig, klarte hun å roe henne ned ved å enten distrahere henne med leker, eller å ta henne opp på fanget og leke. Det var veldig beroligende å se på kontrollen hun hadde, og det gjorde så vi følte oss mer avslappet i studioet.

Men en ting jeg må advare dere foreldre som skal ta med dere små barn på fotografering; pass på når de sitter på en stol. Vi skulle stå på siden av å passe på slik at O ikke falt fra stolen, men det går virkelig fortere enn man tror. Plutselig så falt hun rett ned med hodet først. Det var ikke en veldig hyggelig opplevelse, men det gjør oss bare mer obs til neste gang. Man må se på babien hele tiden, og være rask nok til å ta imot hvis hun/han faller.



 


 

BILDER AV STUDIO

 

Før hadde Natalia Pipkina studio hjemme, noe som var veldig bra når man skal ha med seg barn slik at det blir hjemmekoselig. Da kan barna føle seg mer trygge, og kan prestere bedre på bilder. Nå har hun byttet studio til Trållåsen 4, som ligger rett ved busstoppet. Men det som er så fint med dette studioet er at det er stort, lyst, og kjempe koselig. Det fantes både kjøkken. stor studioplass, en liten stue og et rom med masse klær som barna kan låne til foto.

Sjekk ut disse kule ballongene! Denne dekorasjonen er laget av "crazy balloon". Dette selskapet kan lage ballongbuketter, ballongfigurer, dekorer med ballonger og tilbehør.






Hvorfor kan ikke smerte måles i grad av handling?

Jeg går rundt i byen. Kanskje i et annet land til og med. Plutselig ser jeg en jeg kjenner, helt tilfeldig. Jeg tenker "Gud, for en liten verden vi lever i"- en frase vi alle har vært borti fra tid til annen. I Oslo er alle koblet til hverandre på ett eller annet vis, og det føles som at den store verden vi trodde vi levde i da vi var små, har krympet med tiden. Vi alle går rundt i vår egen lille boble. Og alle har en fortid. Men hvor bra er egentlig denne fortiden? Jeg er i en forsamling.. først den ene, så fler.. En etter en begynner de å dele sine livshistorier. Til en fremmede vil det være solskinnsdager, til nære vil det være deres mørke hemmeligheter og grusomme fortid. Alle har en fortid. Jeg sitter og ser utover forsamlingen, tenker.. hvorfor har alle det så vondt? Kanskje ikke akkurat nå, men fortiden er sår.

Jeg bærer på bortgjemt smerte jeg også. Men den er så fjern at jeg ikke vil dele. Ser den lysets dager, vil den bare åpne mine grodde sting. Det er best å bare la fortiden være gjemt. Hvertfall for nå. Der sårer den hvertfall ikke den som glemte. Mens jeg sitter å hører på ulike historier klarer jeg ikke slutte å tenke på at alle har det vondt, alle har noe å dele. Alt fra den vonde smerten av å grue seg til en eksamen de ikke er forberedt til, til å bli mishandlet hjemme. Handlingene er ulike, men smertene kan være like vonde å bære. Er det derfor vi deler? For å slippe å bære på smerten alene?





En gutt i et land der det er krig, opplever bomber, drap, tap og mange fler utenkelige hendelser. Men for han, er det den verden han lever i. For han finnes det ingen ting annet. Og den smerten han sitter inne med er en smerte han deler med tusener andre i hans samfunn. Alle vet hvordan han har det fordi de sitter på samme smerten. De har blitt vant med å leve i frykt og redsel. Han er sulten. Hver dag er en kamp om å overleve, og det lille han får i seg av næring er ikke nok. Han er redd for å dø, men håpet sitter fremdeles i han. Kanskje det en dag vil ta slutt, kanskje overlever han i dag. Men han kan ikke gjøre annet enn å ta en dag av gangen.

På den andre siden av jorden er det en annet barn som har smerte. En liten jente. Hun lever i en annen type krig. En krig om å se best ut. Hun sliter med selvbildet og spiseforstyrrelser. Hun lever i en verden hvor man skal være perfekt. Hver dag ser hun seg i speilet og ser en svær hval. Det er ikke det alle andre ser, men hun ser det. Hun er helt alene om dette. Det er hvertfall det hun tenker. For alle vennindene er er tynne. Hver gang hun skal spise får hun en klump i magen. Hun vil ikke, men hun må. Hun ser en pistol faren har i skuffen. Og vi vet hva hun tenker. Smerten hun bærer på er for vanskelig å sitte inne med. Hun vil dø. Kanskje ikke dø, dø. Men hun vil leve i en annens kropp. En som har den kroppen hun ønsker. Men det er ikke mulig. 

Sett fra utsiden ville man kanskje sagt at det uten tvil er gutten som har det verst. Det er han som har sterkere smerte. Men hva vet vi? Det går faktisk ikke an å måle sin egen smerte med en annens. For det er kun du som vet hvordan du har det. Andre kan ha det lignende. Relatere seg til deg. Men å måle smerte ut i fra handling er så og si umulig. Folk håndterer ting forskjellig. Vondt for meg, trenger ikke være vondt for deg. Vi mennesker har lett for å synes synd på oss selv, og tror hele verden handler om oss. Alt vi gjør i hverdagen kan virke så utrolig viktig, og hver minste detalje blir blåst opp til kjempe store ting. Men hvis vi zoomer ut enkeltindivdet, og ser jorden fra verdensrommet. Så ser vi ikke mennesket engang. Vi ser bare en planet som trenger å jobbe sammen i felleskap for å fungere. Så neste gang du møter en som vil dele sin smerte, ikke prøv å konkurrere med din egen smerte. Men prøv å forstå i stedenfor.

Hvorfor er jeg sjalu?




Jeg er en jente, fint sagt ung dame. Jeg ser på meg selv som en veldig intelligent ung dame. Gjennomsnittlig pen og en veldig normal kropp kan jeg si. Med andre ord har jeg god selvtillit og er nokså fornøyd med den jeg er i dag. Men selv om jenter og gutter er fornøyde med seg selv, og trygge på partneren, hvorfor er vi da sjalue? Nå snakker jeg ikke de sykelig sjalue, men sånn vanlig klump-i-magen sjaluisi.

Vi jenter er veldig ulike fra gutter. Det ble til og med lagd en bok kalt "Mars og Venus" som handler om de ulike faktorene som skiller oss fra hverandre i handlinger og tankemønstre. Jeg har ikke lest den selv, men den skal visstnok være ganske bra hvis man vil forstå seg på det andre kjønn. Men tilbake til poenget. Vi er ulike av natur, og vi har vanskelig for å forstå hverandres indre tanker. Vel.. jeg mener oppriktig nok at jeg forstår meg på hvordan menn tenker (i dette tilfelle min mann), men at menn ikke alltid forstår seg på kvinner. Med ikke alltid, mener jeg aldri. Aldri på den måten at de forstår vår side av saken. De kan forstå konteksten, overskrifter, overflater, emner osv. men ikke den virkelige betydningen av hva vi prøver å formidle.

Uansett. Jeg tror nok mange jenter eller unge damer vil kjenne seg igjen i det jeg skal fortelle dere nå. Det finnes jo forskjellige jenter også. Og ikke minst ulike menn. Så det er ikke sikkert dette innlegget er for alle. Men helt sikket for en del. Når det er sagt så føler jeg at jeg har vært utrolig heldig og funnet gullfisken. En mann som er verdens beste far. En jeg føler meg super trygg med. Den perfekte mannen som aldri kunne ha vært utro. Jeg mener ALDRI kunne ha vært utro. Så hva er det jeg er så sjalu for da? Halo! Det er jo jeg som våkner opp med han hver morgen. Det er jeg som er så heldig og har han. Ingen andre. Så hva er egentlig greia? Jeg skal fortelle dere om et scenario som skjedde for ikke så lenge siden:

Kjæresten min skulle ut med en veldig god kompis. Jeg var så glad for at han endelig skulle ut å kose seg med gutta. Han er jo tross av alt en herlig pappa med pappaperm som ikke kommer seg ut så ofte. Kvelden var ung og de danset på dansegulvet. Kompisen min ba han om å danse med en jente som likte kompisen, fordi han ikke orket selv. Så han gjorde det. Nesten hele kvelden. Dette gjorde meg ingenting. Alkoholinntaket ble større og de bestemte seg for å ha naspielet på hotellet som kompisen og noen jenter hadde booket. Så der satt de. Jenter og gutter på en stor suite. En utrolig pen jente kom bort til kjæresten min. Hun prøvde seg inntenst. Han er den trofaste mannen som han er, og aviser litt høflig. Men samtidig er han en flørt av natur, men ingen baktanke. Hun prøver igjen... og igjen..og igjen, samidig som at alkoholinntaket stiger. Hun er pen og forførende. Hjemme har han er kjæreste som ikke har gitt han like tilfredstillende tilbud som hun kan gi han. Det er lenge siden han har hatt sex pga. den lille babien som ligger trygt og rolig i sengen sin hjemme. Men foran han står det en vakker jente, helt klar. Han tar henne ned ved siden av seg, og tar frem telefonen. Der viser han henne et bilde av meg, og et bilde av lille Olivia og sier "beklager, men jeg kan ikke". Han tar så tak i kompisen sin og sier at han må hjem.

Gjorde han ikke det riktige her? Hva mer kan jeg forvente? Hvorfor er jeg sjalu? Jeg skal fortelle dere hvorfor jeg har en klump-i-magen sjalusi her. Jeg, som den intelligente unge damen som jeg er forstår jo selvfølgelig alt (dette er det jeg tenker i hodet mitt, og jeg skriver så dere skal forstå). Jeg vet hva kjæresten min tenker i sitt hodet, uten at han trenger å forklare meg det. Der står hun, kjempe vakker foran han. Han vet han ikke kan, men inne i hodet hans løper tankene fritt. Han tar et blikk opp og ned. Ser for seg at en og en knapp kneppes opp på blusen hennes. Han ser også for seg at det trange skjørte hun har på seg sklir sakte men sikkert opp på hoftene. Han tar tak i hånden hennes og vrir henne rundt så hun står med sin bare rygg til.. og resten forstår dere vel av dere selv. Men så rister han på hodet og tenker. Nei, gud. Er det verdt det i morgen? Er det verdt å risikere hele fremtiden min, mot noen minutter nytelse idag? - og tar så tak i kompisen for å fortelle at han skal hjem.

Hvorfor jeg tenker dette om min perfekte mann som aldri ville vært utro? Vi jenter er nemlig slik: Mange av oss har god selvtillit. Vi liker å bli sett på av andre gutter, vi liker å få annerkjennelse fra andre gutter (og jenter), vi liker å gjøre oss sexy foran andre gutter slik at de vil ha oss, slik at tankene dems løper løpsk. Hvorfor tror dere at jenter kliner på fester? Tviler på at det er fordi man nyter det samme kjønns intime nærvær. Det er vel heller for å pirra mannen, fordi vi syns det er en tilfredsstillelse. Hvis jeg skal snakke som en singel jente. Jeg ser en gutt, drit fint.. jeg tenker han skal jeg ha! Jeg går bort til han med selvtillit.. stooopp! Han har kjæreste.. Vel det stopper ikke meg hvertfall. Jeg kjenner ikke kjæresten, og det eneste jeg er interessert i er å vekke en interesse hos han. Jeg vet med meg selv at jeg kan få han til å tenke. Gjør jeg ting på rett måte, så vil jeg klare å trenge gjennom hans murer av trofasthet, og det vil oppstå nakenbilder av meg i hans hodet. Det behøver ikke utarte seg til at han fysisk gjør noe. For det har man ikke kontroll over. Men tankene til en mann er svake. De er drevet av sexlyst, og det er til syvende og sist det som popper opp i hodet hans. Vel, oppdrag fullført. Dette kan enhver jente med nok selvtillit klare, og dette er nok slik de fleste single jenter med nok selvtillit også tenker.




Så i det kjæresten min går ut døren for å dra på et utested, blokker jeg alle tanker. Jeg vil ikke tenke sånn at dette kommer til å skje. Da ender jeg opp med å bli lagt inn på sykehus. Jeg hadde da ikke egnet meg i et forhold fordi jeg hadde blitt sykelig sjalu. Derfor legger jeg Olivia, skrur på tv´n og tenker på alt annet enn hva som foregår i hodet på min fantastiske mann. Men når jeg får høre om slike hendelser, det er da jeg begynner å tenke. Gutter er gutter, og de klarer ikke slutte å se, de klarer ikke slutte å tenke. Og det er helt greit. Det er slik de er bygd opp. Derfor er det alltid greit å gi dem noe før de går ut den døren slik at lysten ikke er like stor når de er der. I dette tilfelle hadde jeg ikke gjort det. Og jeg vet at tankene løp løpsk kl. 05.00 på en mørk suite med en fin dame som var interessert.

Derimot når en gutt er sjalu, er han ikke sjalu fordi han tror at dama skal være utro. For når en jente har funnet seg en mann finnes det ingen andre menn der ute for dem. Når de ser en fin gutt tenker de på han som et objekt, ikke en sexpartner. Vi ser ikke for oss lange intime scenarioer med dette individet. Vi ser bare en fin gutt. Om en jente skal begynne å tenke slik må det være følelser involvert, og det blir det sjeldent når man treffer en fin gutt ute bare en gang. Gutten er derimot sjalu fordi han VET at andre gutter kommer til å se. Han vet hva andre gutter tenker, han ser for seg at andre gutter har full sex med jenta si i hodet. Og det er det som skiller oss fra hverandre.

Hyttetur med jentene:)











































Sofienbergparken

Etter å ha øvd til teoritentamen (ja, jeg og Nora har fremdeles ikke lappen), tok vi oss en tur til Sofienbergparken for å lufte hundene. Dette er Bellas og Mios første vinter, så snø har vært veldig spennende for dem. Er de ikke fine når de løper i snøen?:)




 

Litt monkeybusiness fra Bella og Mio sin side:D

 

Baller i pelsen. Det ble noen minutter tinings på badet da vi kom hjem:)

 

 


 

#Throwback

Bella ble forresten 1 år den 20. januar. Husker da jeg fikk henne som det skulle vært i går<3




"Du er ikke verdt en dritt!!"

Når jeg skriver dette blogginnlegget er jeg ganske sikker på at jeg skriver på vegne av de fleste statister her i landet.

Statister i Norge blir ikke tatt vare på. Nå må jeg presisere at denne påstanden er basert på mine erfaringer. Ett unntak var "I kveld med Ylvis". Der var de veldig informative, hyggelige og imøtekommende og vi fikk mat og drikke og selvfølgelig betaling. Jeg vil veldig gjerne dele to opplevelser med dere, som ikke er så veldig hyggelige. Jeg liker å ta oppdrag som både er store og små, og en statistjobb er så liten at den nesten ikke er betydelig. Jeg tar ikke slike oppdrag for å "komme på tv", for da måtte jeg ha gjort noe helt annet. Men det er erfaringen og opplevelsene jeg er ute etter. Betalingen er heller ikke bra, og timene er lange.





Opplevelse nr.1: Jeg og Dimitrij ble spurt om å være statister i en reklamefilm for helsedirektoratet, betalingen var helt grei og siden det bare var i 3 timer var det ganske bra. På settet satt jeg i en taxi med en som har stått bak kameraet i mange reklamefilmer og kunne alt om dette. Jeg fikk klar beskjed av han om at jeg, som statist ikke var verdt en dritt. Jeg skulle holde helt kjeft, ikke stille spørsmål, og kun gjøre det jeg fikk beskjed om. Det han sa gjorde meg litt skremt, så jeg gjorde akkurat det. Da klokken var 20.00 og innspillingen for statistene var ferdig spurte de meg og Dimitrij om vi ville bli med videre for å få noen større roller, selvfølgelig uten ekstra betalt, men vi skulle være med til peppes, få i oss litt mat og være med på ett opptak til. Dette var på vinteren i fjor, og det var mange minusgrader ute. Vi hadde på oss "festklær" altså kort kjole, tynn kåpe og høyhelte sko. Dimi hadde dress, kåpe og pensko (kaldt!!). Skuespillerne skulle ta ett opptak ute i gaten hvor de syklet, og så skulle de plassere oss inn ett sted der. Vi måtte stå ute å vente i tilfelle de måtte ha oss på sett. Derfor ble vi stående, stille, ute i kulden, i flere timer. Heldigvis hadde de et partytelt med en varmeovn under et bord. Jeg satte meg der for å varme mine stivnede tær for å klare å fortsette, men da fikk jeg streng beskjed om at der var det nødt til å være ledig plass tilfelle skuespillerne trengte å varme seg, så der kunne ikke jeg sitte. Jeg var så sliten å kald at jeg bare hadde lyst til å gråte. Og den respektløse holdningen de alle hadde overfor oss som "bare var statister" var kvalmende. Vi var virkelig ikke verdt noe. Og jeg skjønte hva han mente, han jeg satt i taxien med. Dimi holdt rundt meg for å gi meg varme, mens han strøk armene mine og sa "de skal snart bruke oss Heidi, bare vent litt så skal vi bli brukt til noe, så får vi dratt hjem". Flere timer hadde gått, jeg kjente ikke lenger tærne mine. Da klokken passerte midnatt fikk vi beskjed om at de ikke trengte oss og at vi måtte fikse oss skyss hjem selv fra Skøyen. Alt av trafikaltrafikk hadde stoppet å gå, og eneste alternative var taxi. Da var det heldigvis en snill dame som sa hun kunne kjøre oss hjem. Da jeg kom inn døren hjemme falt jeg sammen på gulvet, jeg hulket i over en time. Jeg var så knust. Jeg har aldri blitt behandlet på den måten i hele mitt liv. Blikkene de gav oss under innspillingen som at vi ikke var verdt en dritt, måten de snakket til oss på, at de "skulle bruke oss, og at vi måtte stå ute, klare til enhver tid i tilfelle de skulle bruke oss", også ble vi sendt hjem etter mange timer. Jeg var bare nedbrutt av hele situasjonen, sliten, kald og skuffet gikk jeg til sengs.

 


 

Opplevelse nr.2: Her om dagen skulle jeg og en vennine av meg være statister i musikkvideoen til Alexandra Joner. Alle hadde fått beskjed om at det startet 16.00, så vi bestemte oss for å møte opp 15.30 for å kunne sminke oss ferdig. Jeg var fullt klar over at slike ting tar tid, og at det fort oppstår forsinkelser. Dermed regnet jeg ikke med å være hjemme før 22.00.

Kl. 16.00 fikk vi beskjed om at vi ikke skulle ta på oss kjolene før 16.30 og at det mest sannsynligvis startet rett etter det. Jeg ble glad for å få en halvtime ekstra å sminke meg på. Men da klokken nærmet seg 17.45 og vi enda ikke hadde fått noen videre beskjed om hva som var oss i vente, begynte jeg å kjenne meg sliten og irritert. To timer hadde vi vært der nå, og vi visste ikke hva vi skulle gjøre som statister, vi visste ikke hvor lenge vi skulle holdet på, vi fikk ikke betalt, vi fikk ikke mat og drikke og vi ante ikke når vi skulle starte. Med en brødskive i magen som jeg hadde fått i meg på morgenen begynte jeg å bli sulten, og for å strø salt i såret kom den samme damen som sa vi skulle starte rett etter vi hadde fått på oss kjolene inn døren med et pizzastykke i hånden og informerte om at det ble forsinkelser fordi skuespillerne og de som jobbet der var nede og spiste. Jeg har faktisk aldri vært på et oppdrag hvor jeg ikke har fått betalt, og hvertfall ikke opplevd å ikke få mat og drikke. Det minste man kan forvente seg er et lite bord med noe frukt/kjeks eller vann/kaffe. Da klokken var passert 18.15 gikk jeg bort til Rolf Ørjan som stod for filmingen for å høre når det startet. Jeg prøvde å informere om at vi hadde ventet i godt over tre timer, og at vi var blitt veldig slitne av å ikke ha spist på flere timer. Svaret jeg fikk var snart. Ingenting annet.

Jeg har stor respekt for at slike ting tar tid. Og det at vi ikke fikk betalt kan jeg ikke klage på siden vi aldri fikk noe beskjed om betaling. Men slik business-folk ville sagt "time is money", og når så mange stiller opp ubetalt i så mange timer er det minste man kunne forventet seg å få klare beskjeder om hva som skjer.

Når det skal sies så koste vi oss når det først var i gang. Og Alexandra Joner var en super herlig jente med masse energi. Så det var ikke det det stod på. Men jeg skulle virkelig ønske at det var en person som hadde ansvaret for oss, som tok vare på oss og gav oss beskjeder underveis. Husk: Statister er også mennekser!


Selfie fra musikkvideoinspillingen (Da det hadde begynt, og vi var i litt bedre humør)

Flere bilder fra julen 2014

 

Her er hele søskenflokken samlet på ett sted i kronologisk rekkefølge fra vestre:D

 

Fire generasjoner; Mormor, Oldemor med Olivia i hendene og Mamma:)



 

Mamma, Olivia og Oldefar<3 (og onkel Kimo i hjørnet til venstre)




Olivias første jul




Julaften i år var helt fantastisk. Alle i familien min var samlet hos mormor og bestefar, noe jeg anser som en perfekt jul som ingen kan slå. Det var ekstra spesielt i år siden det var Olivias første jul. Selvom vi ikke ønsket oss gaver i år (fjor), var gavebunken ganske så stor på slutten av kvelden. Det er jo kjempe koselig at Olivia fikk så mange gaver fra familien som hun kan ha i mange år og se tilbake på. Ingenting er som "første gang".

 


 

Her er hjertetante Tina (min kusine) sammen med Olivia ♥ etter vi hadde kledd av henne kjolen siden det ble litt varmt.

 

Tante Sarah med Olivia<3





Nye triks på stangen

Da var vi ferdige med introkurset i Pole Dancing på Sometimes. Vi hadde en utrolig flink instruktør som lærte oss mange stilige swings, og med litt egeninnsats og vilje så fikk vi det til ganske bra syns jeg. Pole er noe jeg virkelig har fått sansen for, og jeg har veldig lyst til å bli medlem av Sometimes etter jul, når eksamenstiden er over. Det er en morsom måte å komme seg i form på, og man tenker ikke ett sekund på at man faktisk trener og blir sterk. 











I kveld med Ylvis

 

På mandag ble jeg spurt om jeg ville være med på Ikveld med Ylvis på innslaget "Calles minutt". Siden det var treårsdagen til dimitrij og meg var jeg litt i tvil om jeg ville bruke hele kvelden på det i steden for å dra ut å spise med min kjære. Heldigvis har jeg en veldig støttende kjæreste som vil at jeg skal få oppleve slike ting, så da takket jeg ja. Vi skal heller ha en kosekveld på en nydelig restaurant i kveld, så det gleder jeg meg til. 

Jeg har egentlig aldri vært på et slikt program før. Så det var en veldig morsom opplevelse. Jeg føler jeg kunne gjort det bedre enn det jeg gjorde. Men siden det var min første gang, så tenker jeg at det går fint. Min oppgave var bare å holde en champagneflaske som jeg skulle gi til Calle, og deretter egentlig bare se "fin" ut, hihi. Ikke akkurat en veldig krevende oppgave. Jeg håper jo selvfølgelig jeg får muligheten til å få lignende oppdrag i fremtiden, for det var utrolig morsomt. 

 

Ta brillene på :)

 

Liten selfie før innspilling




Hva er din treningsmotivasjon?

Trening har blitt så mye mer enn bare trening. Det å trene i seg selv har blitt en trend, og blir sett på som ett slags sunnhetsideale. De fleste ønsker å trene, men de som ikke har vært på treningsstudio før syns det er vanskelig å begynne. Jeg leste ett ordtak for litt siden som jeg syns var litt bra "Det er ikke handlingen som stopper en, det er det å begynne". Vel, dårlig oversatt, men dere forstår poenget.

Det er ofte man vegrer seg av tanken på å sette føttene inn på ett treningsstudio fordi man ikke helt vet hva man skal gjøre der, hvordan bruke apparatene eller rett og slett er redd for "starten", men så fort man har tatt sin første time, enten på tredemøllen eller brukt apparater, føles det mye bedre med en gang. Selvtilliten øker og man vil dra dit igjen om en uke. IKKE vent en uke, for når ukedagen kommer har det allerede gått for lang tid siden sist du var der, og du må igjen starte med å "starte". Det merker jeg veldig lett på meg selv hvertfall. Selv om jeg har trent bra i mange uker er det vanskelig å starte etter en ukes pause.

En annen ting er hva du har på deg når du trener. I mange år har treningstudioet vært et sted man kun trener = joggebukser, null sminke, null stil. Men i de senere årene har det blitt en arena for nye bekjentskap, litt oppmerksomhetssøkende brifing og bilder som skal lastes opp på sosiale medier, da må man jo faktisk se bra ut i klesveien. Har du på deg sort blir du gjemt i mengden. Og nå som det har blitt en trend å være treningsglad vil man jo bli sett på som det også. Sterke farger viser sterk selvtillit. Jeg personlig merker at hvis jeg har en dårlig dag, tar jeg på meg sort for å ikke synes. Men om jeg føler meg superfresh, så tar jeg på meg sterke farger fra Babalu. Men det jeg ofte legger merke til er at med en gang jeg har fått på meg fresht treningstøy, så får jeg mye mer energi. Jeg vet ikke hvorfor, men det er bare sånn. 

 

Du kan få kjøpt Babalu-treningstøy HER!





Modell for Babalu´s nye kolleksjon

Babalu har kommet med sin nye kolleksjon, og den er mildt sagt super lekker! Jeg skal legge ut bilder av kolleksjonen om et par dager. Som modell for den nye kolleksjonen er det vanskelig å se så mye fint uten å ta med seg alt hjem. Men tror nok ikke det tar lang stund før klesskapet er fullt gitt. 

Her er noen backstagebilder:

 

Team Babalu :D








Hjelp, hunden min spiser ikke!

Lille engelen min Bella har alltid vært en matglad jente. Hver gang hun fikk hundefor i skålen sin, var alt borte etter få sekunder. Hun var faktisk så glad i mat at jeg måtte veie det jeg gav henne for at hun ikke skulle få i seg for mye, fordi jeg i tillegg likte å gi henne godbiter og tyggeben.


Mio (Nora sin valp) til venstre, Bella til Høyre

Bella har siden jeg fikk henne alltid vært midtpunktet. Alltid fått all oppmerksomheten, av både meg og Dimitrij, venner og ukjente på gaten. Men etter Olivia kom har fokuset vårt selvfølgelig vært på Olivia. Men vi har passet på å gi Bella masse kjærlighet hun også. Heldigvis er Bella en utrolig snill hund. Hun er kjempe glad i Olivia, og kunne ikke hatt et bedre gemytt. Men jeg har lagt merke til at hun ofte krever mer kjærlighet når vi holder på med Olivia. Men det er jo bare koselig!

Sammen med all kjærligheten som har kommet med Olivia, har Bella mistet matlysten. Kan dette ha noe med at hun innerst inne er litt lei seg for å ikke være midtpunktet lenger? Før elsket hun Dentastix, nå tar hun de bare i munnen og går rundt. Hun elsket foret sitt, men nå ser hun bare på det og går. Vi har prøvd mange ulike fortyper, men ingenting er godt nok for henne. Ja, vi har gitt henne litt menneskefor når vi spiser middag, men kan dette være grunnen da? Før pleide vi å bare legge ut maten på morgenen og kvelden, men nå som hun ALDRI spiser, har vi vært nødt til å bare la det ligge tilgjengelig og da spiser hun smått.

Jeg har prøvd ut disse + 2 andre fortyper (ett som er til pommer, og ett våtfor hun noen ganger spiser), men ingenting hjelper:( Er det noen som vet hva jeg kan gjøre? Hun blir bare tynnere og tynnere! Hun er ellers veldig frisk, og hun virker veldig normal. Tennene er perfekte, så problemet ligger ikke der heller. Jeg er desperat etter hjelp, nå! Vær så snill å skriv en liten kommentar om du har noen tips! Takk på forhånd:)

Sometimes Pole

Andre delen av introduksjonskurset på Sometimes Pole Studio lærte vi litt andre ting enn på det første. Denne gangen prøvde vi oss nemlig på pole fitness, ikke pole dance. Det innebar mer akrobatiske bevegelser og triks. Her var poenget å jobbe seg oppover stangen, mer enn rundt slik pole dance er. Det ligger mye teknikk bak alle triksene, men også en del styrke. Og selvom det ser utrolig lett ut når de proffe holder på, så er det ufattelig vanskelig. Men selvom det blir en del blåmerker, og stølhet dagene etterpå, er det utrolig morsomt!

 

Treningstøyet fra Babalu passer perfekt til pole dancing. Ikke bare er det praktisk fordi man trenger mye hud for at stangen skal feste seg, men det er utrolig fint å se på. Når man driver med pole dancing er store deler av poenget å føle seg bra og "sexy", og da er det du har på deg en veldig viktig faktor for nettopp dette!






















Pole Dancing

Jentene er klare for Pole Dancing på SOMETIMESPOLE (klikk på linken for å komme inn på nettsiden)

Sometimes Pole Studio ligger midt i sentrum av Oslo, Grensen 9B ved Stortinget T-banestasjon. Instruktørene er veldig erfarne, kjempe flinke og utrolig snille. De har flere saler til forskjellige kurs. Og man har også mulighet til å ha egentrening for å øve på det man har lært. 



 

Da jeg var på Norway Open ble jeg så imponert da jeg så jentene (og gutten) fra Sometimes Pole. Styrken, teknikken og utføringen av de forskjellige bevegelsene var helt utrolige, og det inspirerte meg til å ville prøve det selv. Drømmen min er å bli like flink som dem. Men helt ærlig så kommer det til å ta mange år.







 

Vennegjengen har lenge snakket om å begynne på Pole Dancing, så vi bestemte oss for å ta et introkurs sammen. På den måten fikk vi tilrettelagt timeplanen slik at den passet for hver enkelt, og vi som er på kurset kjenner alle, så det blir mye hyggeligere. 

Selvom ingen av oss gikk ut av første timen som proffe, var det utrolig gøy! Jeg gleder meg kjempe masse til neste gang, og håper på å mestre øvelsene litt bedre enn hva jeg gjorde nå. 

 


En liten filmsnutt av et par turns rundt stangen:) 

Work out!

Da har jeg endelig begynt å trene for fullt! Jeg skal prøve å trene hvertfall fem ganger i uken, med en litt strikt diett. Min første ordentlige treningsøkt startet på onsdag, og jeg har trent hver dag siden det, med unntak av fredagen. Jeg må si jeg er støl i hele kroppen, men det er kanskje ikke så rart etter 10 treningsfrie måneder. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker å trene. Jeg har savnet det så mye! Under svangerskapet slet jeg med så mye plager at det ikke lot seg gjøre å trene, pluss at jeg følte meg så tung og andpusten hele tiden. Men nå som den tiden er forbi vil det bli en helt ny treningshverdag fremover:) 

 

Frokosten min idag bestod av 60 gram havregryn, 30 gram bærblanding (frosne som jeg tinte i microen), 3 kokte eggehviter (uten blommen) og 2 dl biola. Kjempe bra og energirik mat før trening. 

 

Jeg elsker mine nye klær fra Babalu. Jeg føler meg så fresh i det fargerike tøyet! Det kommer flere updates av mer treningstøy:) 







Do you Babalu? I know i do:)

På lørdag var det en stor sportsfestival i Fredrikstad med både fitnesskonkurranser og moteshow. Der var blant annet Babalu med sin nye kolleksjon som jeg og mange andre jenter viste frem på scenen. Gud som jeg har savnet å gå catwalk! Så det var veldig deilig "å hoppe opp på hesten" igjen og vite at jeg fremdeles kan stå modell selvom jeg har blitt mamma. Jo tidligere, jo bedre tenker jeg da:) 

 

Vi alle har litt Babalu i oss! 

 

 



Hvis du liker Babalu sine klær og ønsker å kjøpe deg undertøy, badetøy eller ett treningsett, så kan du enten kontakte meg på mail; Heidi.enany@hotmail.com, eller gå direkte inn HER!


 

Dere kan se filmen av catwalk-showet HER :)

Lei av agurkblogger!

Jeg vet jeg sikkert vil få en del kritikk for dette innlegget. Men ærlig talt, er det ikke fler som er lei av å lese det samme på flere blogger bare at bloggnavnet er forskjellig?



Jeg snakker nå om de bloggene som ikke har eller gir noen mening; "God morgen, idag tok jeg meg en deeeeilig kopp te (bilde av tekoppen), hva skal du idag?" eller "Dagens outfit (bilde av samme klær som alle andre går med, eller gikk med for en stund siden)".

De bloggene som er altfor inspirert av de vanlige kjedelige bloggene, som også vil opp og frem på den "kjente" blogglisten. Altså, alle liker å lese om forskjellige ting, så om du er en av de som liker å lese om tedrikking og kaffébesøk, så kjør på. Men for meg er det viktig med innhold. Noe som gir mening å lese om. Så selvom det finnes tusenvis av sminke- og moteblogger gir disse hvertfall et meningsfullt innhold med tips til leserne. Forskjellige bilder gir ulike uttrykk og inspirasjonsmønstre, så der føler jeg det er greit at flere er like. 

Vi har Rosabloggerne som skriver om hår, sminke, dagens outfit, restylane, silikon og som er kjente for sine "Hello bloggen" videoinnlegg osv. som mulig inspirerer, men som hvertfall fanger lesernes oppmerksomhet

Så har man Matbloggerne som er superdyktige på mat, hvor man både ser på bildene og i teksten at de bare kryr av glede og klør i hendene etter å dele sine oppskrifter med oss.

 Videre er det Treningsbloggerne som har blitt mer populært i det siste, spesielt med 2014-trenden "fit is the new skinny". På disse bloggene får man både inspirasjon av deres flotte kropper og sunne kosthold, men man får også en slags veiledning til hvordan man kan gjøre det selv. Hvem vil vel ikke ha en gratis personlig trener med kostholdstips rett i lomma?

Deretter har vi de kjente Mammabloggerne. Disse var veldig ut før, og kun de som var i samme båt leste innleggene. Men i den serere tid har den slags blogginnlegg vekket interessen hos fler enn bare småbarnsforeldre.  

Det finnes utallige temaer det går ann å blogge om. Det som er så fint med det er at hver og en av dem har sin målgruppe og sine faste lesere. Alle liker ikke alt, og da er det fint å finne forskjellige blogger med temaer som interesserer hver enkelt. Det dissse bloggene har til felles er at de alle har et innhold med mening, tekst det går ann å lese og bli inspirert av. Det er her jeg føler at kaffébloggene faller ut. 

Som mine faste lesere vet, skriver jeg om mitt liv, hva det måtte bringe med seg. Det innebærer oppturer, nedturer, sminke, fotoshoots, graviditeten, mammarollen og generelt det jeg gjør til daglig. Dette gjør jeg mest fordi jeg liker å kunne gå tilbake å se på tidligere blogginnlegg som en slags dagbok. Så selvom jeg kan skrive om kjedelige hendelser er det hvertfall et innhold med mening. Det er noe jeg kan se tilbake på og mimre ved. Men ett kaffébesøk er ikke noe jeg virkelig vil slå opp for å se tilbake på. Selvfølgelig er det greit med slike meningsløse innlegg i ny og ne, men om hele bloggen din dreier seg om slike overfladiske temaer, mener jeg det er på tide å finne på noe annet å gjøre enn å blogge. 

You´re the cutest



Ingen kan få meg til å smile mer enn du! 

Det er så mosomt å se Olivia utvikle seg og bli mer og mer "menneske" med personlighet. Det å se henne følge blikket etter fingrene mine, eller flytte på hodet etter lyder er helt herlig. Eller når hun ler i søvne! Bare jeg tenker på det setter det et smil på ansiktet mitt:D







 

Bella er så flink med Olivia:D 




Sopptur

På søndag bestemte vi oss for å ta oss en tur ut i skogen for å plukke sopp. Turer i skogen er så deilig når man bor i byen, da føles luften så frisk og deilig. Dimitrij har lenge ønsket å plukke sopp, så da passet det veldig bra å kombinere tur i skogen samtidig som man kan se etter sopp. 

 

Sjekk denne fine steinsoppen! Mens andre gikk rundt med poser fulle av sopp var dette den eneste vi fant:/

 

Bjørnen er klar for skogen:D 









Babyshoot av Olivia


Min skatt! Min herlige skatt. Ser hun ikke ut som en ekte engel? Så fredfull, så uskyldig, så ren og pen. Gud som jeg elsker dette mirakelet! 

 

 



Bare litt over en uke etter Olivia ble født var vi på nyfødtshoot hos en av de dyktigste fotografene jeg vet om; Natalia Pipkina. Du kan gå inn HER for å se flere av bildene hennes. 

Jeg er superfornøyd med bildene! Det er jo så koselig å ha slike bilder på veggen, også tror jeg Olivia får glede av de når hun blir eldre. 




Vektnedgang etter fødsel

Jeg har fått et inntrykk av at den nye trenden er å komme seg raskest mulig tilbake i form etter en fødsel, og bilder av nybakte mammaer i lite klær florerer på nett i hytt og pine. Nå må vi ikke glemme at man faktisk går rundt i ni måneder med et barn i magen, og at det derfor blir vanskeligere å opprettholde et likt aktivitetsnivå man hadde før graviditeten. Jeg følte selv presset og lysten på å se ut akkurat slik jeg så ut før jeg ble gravid. Jeg kjente jeg fikk dårlig tid dagen etter fødselen da livmoren FREMDELES ikke hadde gått helt tilbake og magen ikke var helt som før (galskap!). 

Men når sant skal sies så har jeg vært veldig heldig. Selv om jeg spiste mye, både sunt og usunt (da snakker jeg MYE) så la jeg ikke på meg så mye fett under graviditeten. Det var mest væske og blod som gjorde så jeg så større ut. Jeg gikk totalt opp 9 kg i svangerskapet, men mistet 11 kg bare en uke etter Olivia hadde kommet til verden. 

Jeg er ikke så fokusert på vekten, og har egentlig aldri vært det. For meg er det viktigere å ha en fast og fin kropp. For øyeblikket er jeg nokså utrent, og kommer mest sannsynlig til å gå masse opp i vekt når treningen starter for fullt, noe jeg gleder meg masse til. Foreløpig kan jeg bare ta noen få øvelser, gå turer og konsentrere meg om kostholdet. 

Hvor mye gikk du opp/ned i vekt før og etter graviditeten? 

Jeg kan vel like så greit slenge meg på trenden å vise hvordan jeg ser ut, jeg som alle andre:) 





Dette var litt av et selvmotsigende blogginnlegg. Men poenget mitt er bare at folk er forskjellige. Noen bruker kjempe kort tid, andre ikke. Og begge deler er helt greit! Men om man vil ha tilbake kroppen man hadde, så er det kjempe viktig å begynne å trene når man føler seg klar for det. Det er så kjempe lett å bli komfortabel med å ikke trene, og da blir det enda vanskeligere å starte. 

Alt om fødselen til Olivia

Hei alle mine herlige lesere :)

Først vil jeg bare si at jeg er lei for at jeg ikke har blogget på kjempe lenge. Jeg ser at dere har vært inne og tittet for å se om jeg har oppdatert bloggen, så det må jeg bare beklage for. Men helt på slutten av svangerskapet var jeg ganske sliten, og rett etter fødselen har jeg hatt litt andre prioriteringer enn det å blogge; bla. sove mens Olivia sover. Ja, Olivia! Det er det prinsessen vår heter:D

Den 09.08.14 var jeg på bursdagselskap til en venninne. Da folk spurte om jeg skulle være med ut var selvfølgelig svaret mitt nei med en ironisk setning som "Ja, det hadde jo vært morsomt om vannet mitt gikk på dansegulvet". Terminen min var satt til 18.08.14, men natt til 10.08.14 kl.03.30 (bare noen timer etter jeg hadde kommet meg hjem fra bursdagen) ble jeg vekket av en lyd som hørtes ut som en ballong som ble stukket hull på, etterfulgt av at et hav av vann som omringet meg i sengen. Jeg hadde hele tiden sett for meg at riene kom til å komme først, og at vannet ikke skulle gå før jeg var på sykehuset. Derfor ble jeg ganske redd da vannet gikk sånn helt plutselig. Jeg tror grunnen til det var fordi jeg da visste at riene kom når som helst, men at jeg ikke ante hva slags smerte jeg hadde i vente. Jeg vekket Dimitrij, og deretter ringte vi føden. De sa vi skulle komme inn til kontroll kl. 09.00, men om riene kom oftere enn 5 min. mellomrom skulle jeg komme inn. 

Da vannet hadde gått måtte vi jo ta de siste bildene før Olivia kom til verden.


En lykkelig kar, klar til å bli far!

 

 


 

PÅ SYKEHUSET

 

Da vi kom på sykehuset hadde jeg rier hvert 12 minutt, men da hun sjekket åpningen kl.09.30 hadde jeg bare 1 cm åpning. Da trodde jeg virkelig at jordmoren tulla. Med de sterke riene og bare 1 cm åpning tenkte jeg at dette aldri kom til å gå. Kl.10.00 ba jordmoren meg om å dra hjem å vente, for dette kunne ta lang tid. Om jeg var heldig fikk jeg 1 cm i timer. Så hun regnet ikke med at dette kom til å ta mindre enn 10 timer. Da hun kom med forslaget om at jeg skulle dra hjem ble jeg ordentlig nervøs. Hvordan skulle jeg med så vonde rier bare bli sendt hjem? Så jeg nektet på en høflig måte. Jordmoren hadde så lyst til å si nei, men måtte si ja til at jeg kunne bli igjen. Etter en time hadde jeg allerede 4 cm åpning, og jeg var endelig i "aktiv fødsel". Altså startet fødselen min kl.11.00. Da jordmoren så hvor raskt det gikk fra 1 cm til 4 cm sa hun at det var bra vi ikke dro hjem, NO SHIT! 

 

 

Jeg prøvde badekar, men det ble for varmt og jeg ble for svimmel. Jeg endte derfor opp med å stå på prekestol å presse, men fødte Olivia i sengen stående på alle fire. 10.08.2014 Kl.13.21 var lille Olivia ute. Hun veide 3315 gram og var 49cm lang. Helt perfekt!

Ganske sliten etter en kort, men intens og smertefull fødsel (helt naturlig, uten noe smertestiller)

Tre generasjoner<3

Dimitrij kunne ikke vært flinkere under fødselen! Det snakkes alltid om hvor flink mor var osv. men far sin del av arbeidet er derfor desto viktigere. Han sa alt han skulle si og gjorde alt han skulle gjøre for å hjelpe meg. Han var støttende og motiverende på en diskre måte. Godt jobbet!

Kynnere eller rier? Uke 38

I dag er jeg allerde i uke 38! To uker igjen, eller nøyaktig 17 dager til termin. Men fødselen kan starte når som helst! 

For et par dager siden, rundt kl. 03.00 på natten våknet jeg av fryktelige smerter i ryggen som ikke gav seg. Disse smertene sammen med sterke kynnere som kom takvis gjorde meg litt urolig, men håpet på at fødselen var i gang var tilstede. Da det aldri ville stoppe ringte jeg føden. Fikk beskjed om å komme inn, kanskje det kunne være nyrestein? Da jeg kom dit tok vi en urinprøve som viste at alt var bra, så vi måtte rett og slett sjekke om fødselen var i gang. De sterke kynnerne jeg hadde kjent var noe man kaller maserier; rier som ikke nødvendigvis fører til fødsel. Jordmoren sjekket også om livmorhalsen var moden. Jeg hadde en liten fingertuppsåpning, så hun sa at fødselen kunne skje i løpet av dagen, eller det kunne ta et par uker. Er visst en del som går med et par cm. åpning før det skjer noe spesielt, så jeg får nok bare smøre meg med tålmodighet. 

 

I dag kan jeg ikke skryte på meg en fantastisk dag! Det har faktisk vært ganske så forferdelig å være meg, og føler jeg har lov til å synes litt synd på meg selv i disse dager. Alt kom på en gang; Harde kynnere, nedpress, smerter i ryggen, bekkenløsning, hovne ben, kvalme, vondt i hodet, hetetokter og hjertebank. Vondt å ligge, sitte, stå og gå. Så NÅ vil jeg ha den lille ut:) Takk!

Gravidshoot med Karl Lindqvist

På søndag for en uke siden var jeg 36 + 1 uke på vei. Det var derfor best vi satte i gang med en gravidshoot før det rett og slett ble for sent. Jeg har aldri stilt opp på en slik shoot før, så dette var noe nytt. Men jeg hadde mange ideer og vi fikk prøvd ut det meste. Gøy var det i hvertfall, og utrolig koselig å ha slike bilder i et album så lille prinsessen får se når hun blir eldre. Nedenfor ser dere noen av bildene, men disse er ikke redigert i det hele tatt (bortsett fra sort/hvitt bildet).





 

Bildene er tatt på Sognsvann, ett perfekt sted for idyll og stemning. Hvis dere vil se flere av bildene til Karl Lindqvist kan dere gå inn HER .



Gravid uke 36, Foto Karl Lindqvist, Sognsvann

Snart mamma - kalde føtter

Jeg kan vel trygt si at jeg har vært babysyk i mange år nå. Det startet da jeg var altfor ung til å i det hele tatt tenke på det, og frem til den dagen jeg satt med en positiv tissepinne i hånden.  Jeg og Dimitrij hadde snakket om det en stund, og begge ville veldig gjerne ha barn. I fjor sommer kom vi frem til at det var best at jeg ble ferdig med studiene før vi tok på oss foreldrerollen. Sjokket, overraskelsen og lykken var stor da vi fant ut at jeg var gravid. Og som dere sikkert skjønner da, var dette ikke planlagt. 

Det å være gravid var ikke som jeg hadde trodd eller sett for meg i det hele tatt. Før jeg ble gravid; Jeg husker det vridde seg i magen min av missunnelse hver gang jeg så gravide kvinner i flotte blomsterkjoler som så på babyklær, og jeg dagdrømte ofte om hvordan det var. Jeg skulle kjøpe de fineste klær, gå med ettersittende kjoler så alle så at jeg var gravid, jeg skulle vagge rundt som en pingvin og jeg skulle bære magen med stolthet. 

Vel for meg var tiden før de tre første månedene hadde gått et stressmoment. Jeg bekymret meg over om alt man kan bekymre seg for. Jeg var redd for å gå for fort, sette meg ned for brått og redd for stort sett det meste. Jeg slapp heldigvis kvlamen de fleste får. Jeg dro på veldig mange ultralyder bare for å være på den sikre siden. På 12 ukers dagen var jeg overlykkelig over at alt var bra, og jeg gledet meg til å få vite kjønnet så jeg kunne handle. Jeg fant for ut at svangerskapet mitt ikke skulle være så lett, da jeg fikk en nerve i klem ved lysken som skulle gjøre dagene mine uutholdelige. Denne smerten gjorde så fokuset mitt ble lagt på å holde ut, mer enn å faktisk sette meg ned å tenke etter at jeg skal bli mor. 

 

ALT ER KLART!

Alt til lille prinsessen var klart for en stund siden, så da smertene i benet løsnet opp kunne jeg endelig slappe av og bare vente. Det var da ting gikk opp for meg. Om ikke lenge sitter jeg der med en bitteliten baby, helt forsvarsløs og uskyldig. Så liten at man er redd for at den minste bevegelse skal være farlig. Alt hun har her i verden er meg og Dimitrij, og det blir vår oppgave å passe på at hun får det hun trenger. Om ikke lenge sitter jeg med verdens største ansvar i mine hender. Helt uerfaren, helt uviten og helt fersk. Er jeg klar? Man kan vel aldri være helt klar. Men nå blir det som å hoppe fra timeteren og i luften spørre seg selv om man er klar for å treffe vannet. Det er ikke så veldig mye man kan få gjort annet enn å bare fortsette å falle til huden møter vannoverflaten, og snart må jeg holde pusten til jeg endelig kan svømme opp igjen for å få luft. Det er først når man tar sine første svømmetak med hodet over vann at man får dreisen på det, og at ting ikke er like skummelt lenger. 

 

JEG KAN IKKE VENTE MED Å SE DEG! 

For ikke mange dagene siden satt jeg å tenkte. Jeg fikk tårer i øynene. Jeg gleder meg! Alt av frykt jeg tidligere hadde hatt ble omgjort til lykke over at jeg snart skal få se henne. Snart skal blandingen av meg og Dimitrij ligge i mine armer. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at hun skal få det hun trenger, vokse opp i rolige og harmoniske omgivelser, og at hun skal bli lykkelig og glad. Jeg vet at vi kommer til å klare dette, Dimitrij og jeg. Vi har så mye kjærlighet å gi, og vi er klare! 



 

 

Hvem tror du vinner? Tyskland - Argentina



Å herregud for en kamp! Jeg tror nesten at jeg kommer til å føde av å se videre. Haha. Vi har jo selvfølgelig tippet 1000,- på Tyskland til fulltid :( Så der tapte vi penger. Men jeg har fremdeles troen! Hvem tror du vinner? 




35 uker og grilling med familien

I går hadde jeg besøk fra mamma og mine to søstre, så da ble det grilling av deilig laks i hagen med en god salat ved siden av. Varmen gjør meg ganske så sliten, så når det er full sol og på det varmeste klarer jeg faktisk ikke være ute. Det er synd, men sånn er det å være høygravid på sommeren. Men jeg klager ikke over været altså! Elsker kveldinga, og derfor tok vi grillingen på kvelden så det var deilig temperatur:)

 


 

 

 

35 uker

 

Ingenting er som å være med familien:)





 

Sisterlove<3 




A little trip to heaven!

I år har det vært mye fokus på meg og babien, så jeg bestemte meg for å ikke ha noen feiring. Men siden Dimitrij var på PT kurs hele den dagen og ikke kunne ta seg fri, spurte jeg mamma om hun ville komme over for å holde meg med selskap. Vel, dagen ble ganske annerledes enn jeg hadde forutsett. Mamma overrasket med med hele familien, gaver og kaker, og så fikk jeg besøk av tre gode venniner i tillegg. Så da ble det en liten feiring allikevel. Men koselig var det!:D 

 

Da mamma var på Mallorca fant hun denne herligheten, og tenkte på meg med en gang. Håndlagt stråveske med en mindre versjon inni. Jeg ser for meg lille prinsessa og meg vandre bortover i like vesker. Hvor nydelig blir ikke det? Sist gang jeg forelsket meg i en stråveske kjøpte jeg den til mamma og ikke meg selv, og angret litt på det. Men nå har vi kjøpt til hverandre, og det er jo så koselig! 


 

Denne vesken er nok ikke like håndlagd som stråvesken, hihi. Men denne er en gave jeg aldri trodde jeg noensinne skulle få. Dimitrij har virkelig satt inn støtet for å gjøre meg glad! Og glad klarte han virkelig å gjøre meg. Men når sant skal sier er dette også en gravid/fødegave, siden jeg har båret datteren vår i snart 9 mnd. Han kunne virkelig ikke truffet bedre på gaveønske! Har ikke jeg verdens herligste kjæreste?

 


Lejla, Kimo og Victoria klarte med hjelp av Dimitrj å kjøpe akkurat de brillene jeg hadde ønsket meg i lang tid // Ray Ban Clubmaster i leopard mønster. Jeg elsker de! :D

Mehran tok meg med på litt tidlig middag før familien kom på besøk og overrasket meg med disse flotte gavene. En herlig Gant klokke med en remse ekte diamanter, utrolig lekker og veldig meg. I tillegg fikk jeg en parfyme fra Burberry. Personlig syns jeg det er veldig skummelt å kjøpe parfyme til andre, spesielt hvis de ikke har brukt den før, i tilfelle det ikke faller i smak. Men denne luktet supergodt, og har allerede brukt den en del:D 

 

Tante har virkelig kjørt hardt på når det kommer til baby-shopping. Se så mye fint jeg fikk av henne! 

Leken til venstre har masse forskjellige stoffer i seg, så den lager ulike lyder når man tar på den. Leken/bamsen til høyre har en snor nederst, så når man trekker i den lager den en nydelig melodi :)

 

På Baby-Showeren fikk jeg de nusselige små skoene til lille jenta mi. Og som en oppfølger fikk jeg de i litt større størrelse til meg av Nora og Monica. Så herlige farger <3



Jeg fikk masse annet fint av både venniner og familie, men det kan jeg oppdatere dere med siden. Jeg er ihvertfall superfornøyd med alle gavene jeg fikk. Alt er av høy kvalitet og ikke en ting var noe jeg ikke ønsket meg. 

Les mer i arkivet » Oktober 2015 » Mai 2015 » Februar 2015
hits